Går dårlig

Hei

Veldig lenge siden jeg har skrevet noe her. Jeg har bare så vondt. Hele kroppen verker og jeg føler bena kollapser under meg. Jeg driver med kostplan og mamma og pappa må kontrollere at jeg spiser. Er vanskelig og lurer dem ofte, for er så vanskelig å skulle spise. Jeg er lei av all gråting, og av all smerte. Jeg føler bare alt går imot meg, og vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde meg selv oppe. 

 

bare lei

Jeg er bare lei. Igår knakk jeg sammen igjen, jeg bare gråt og gråt. Det kom noen gående ned trappen, og da var det bare å ta seg sammen, og tørke bort tårene. Ingen som skulle se at jeg hadde det vanskelig og var utrolig lei meg. Jeg har blitt så vandt til å skjule følelsene mine, og det er så mye lettere å skulle skjule dem enn å fortelle hvordan jeg har det. Det var ingen som så at jeg hadde grått og var ingen som har spurt meg om hvordan det går.

Jeg har spist mye de siste dagene, men har spist mer enn dietten min sier jeg skal(min idiotiske diett, som ikke er bra for meg..) og jeg får høre at det fortsatt er for lite. Jeg er så redd for mat, og for å bli feit. Jeg er redd for mine egne tanker, vil jeg klare meg? For jeg er for slem med meg selv, at det er ikke lenge før jeg kollapserer. Det er vondt å puste, og bare å eksistere og jeg ser ikke lyset lenger. Før var det noen lysstråler innimellom mens nå er det svart. Sitter fast, og er helt alene på bunnen av bakken. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut.

Mørket fanger meg

Det er noe helt utrolig vakkert over det å ligge gråtende i senga med vondt i hele kroppen. For når jeg bare går rundt å føler på en stor tomhet og ikke noen følelser er det så vanskelig. Ingenting betyr noe og det eneste jeg vil er å sove, og bare drukne bort.

Mens når man gråter og hele kroppen verker kommer følelsene frem og de kommer ut. Det blir en slags befrielse og det er trygt. For det er det jeg er vandt med og jeg klamrer meg fast til det, for jeg er så redd for alt annet. Det eneste jeg føler jeg kjenner, er mørket. Det er det eneste jeg kjenner, og det er det som alltid har vært der. Igjennom barneskolen, ungdomskolen og nå videregående har mørket alltid vært med min side. Det har aldri vært de vakre og lyse dagene, og de er skremmende for hver gang de var kommet, har mørket kommet tilbake sterkere enn noen sinne. Men jeg hater det like mye som jeg liker det. At jeg ligger flere timer midt på natten og gråter, fordi jeg er svak som bryter sammen.

Jeg er ikke redd for mørket, for jeg kjenner til det. Jeg vet hvordan det behandler meg og hvordan det er. Det er derfor jeg liker det, mens med en gang lyset treffer meg blir jeg like satt ut, for det er uvant og det er så uforutsigbart at jeg blir kvalm. Jeg liker det ikke. Jeg kunne ønske at døden ikke var det enste som surrer rundt i hodet mitt, at kalorier var min værste fiende og at tallet på vekta skulle være så forbanna viktig. For alt i alt, har ikke det en dritt å bety. For jeg vet at, uansett hvor tynn eller hvor pen jeg hadde vært ville jeg ikke vært fornøyd. Det er alltid noe som kan være bedre og som kunne vært finere.

For uansett hvor vakkert det er ute, må filteret mitt ned. For uansett hvor lenge jeg ser og studerer og kjemper for å holde øynene åpne, hjelper det ikke. For uansett hvor jeg ser eller hvor jeg snur meg er mørket det eneste jeg ser. Mørke henger som en sky over meg.

Jeg har det ikke bra, selv om jeg smiler

Enten du ser på meg i korridoren på skolen, eller på gaten eller gående i byen med et stort smil, og ser tilsynelatende glad ut stemmer det ikke. Ja, du ser meg kanskje le med venninnene mine i kantina på skolen, og med et stort smil på munnen. Det betyr alikevell ikke at det går bra. For jeg husker ikke sist gang jeg lo, og smilte stort på ekte. Av ren glede. Nå er alt jeg gjør, for å skjule hvordan jeg har det, og alle de vonde følelsene jeg sitter med. Skjule gråten som ligger i halsen og jeg må kjempe for å holde nede. Jeg har selvmordstanker som er der konstant og som forteller meg at livet ikke er verdt å leve. Jeg ser ikke glede og kjenner ikke noe lykkefølelse av å gjøre ting jeg elsket. Jeg bare går rundt vandrende på denne jorda, uten noen mening. Uten noen som helst form for glede. Det er ingenting som gir mening. Alt er vondt. Jeg klarer ikke se meg selv i speilet uten å føle meg kvalm, og jeg ser bare fett og en ubrukelig person. Jeg vet at det ikke er noe her for meg, og jeg vet ikke hva som holder meg igjen. Det er nok frykten, for at det skal gjøre vondt som holder meg mest igjen. Alikevell er trangen der, som jeg ikke har kontroll over. Det gjør vondt å eksistere. Hadde du trodd det når du så meg. For jeg virker jo så glad, og ikke våg å kall meg lat når jeg forteller deg at jeg ikke orker. For jeg går i minus hver eneste dag. Lite mat, lite søvn, lite energi og skulle gå på skole og oppå der igjen være sosial og hjelpe til hjemme er utmattende. Hvor ingen ser behovene mine og jeg blir stemplet som lat.

Gråting

Jeg fortalte alle andre å puste og at bare måtte gråte alt ut. Å prøve å ta tiden som hjelp, og det vil gå bedre. Du er sterk og dagen imorgen er et steg på veien til en bedre dag. Jeg klarte aldri å følge mine egne råd. For flere dager på rad nå, har jeg ligget i sengen gråtende, og det eneste jeg har villet er å dø. Jeg så ingen annen løsning. Nå prøver jeg bare å puste, og ikke tenke så masse men jeg gråter likevel.

Så lei

Jeg er så lei. Lei av å telle kalorier og bare spise visse typer matvaner. Jeg savner tiden hvor jeg spiste hva som var godt, og ikke brydde meg så mye om hva det inneholdt. Jeg er så lei av å gråte meg i søvn, og ha lite energi. Jeg orker ikke å gå rundt på tomgang lenger. Følee det er likefør jeg kollapserer.

Kjemper

Jeg kjemper. Det føles som en evig kamp som aldri blir slutt. Prøver å være postiv og bare ikke fokusere på det negative. Men hver gang jeg gjemmer følesene mine, så treffer jeg veggen etter en stund. Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal gjøre av meg, er så sliten. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å bo hjemme lenger, det tapper meg for energi jeg ikke har.

Klem fra meg! Ta vare på deg selv! <3

Orker ikke mer

Jeg orker snart ikke mer. Det er likefør kroppen min kollapserer. Er så lei av å gråte nå, er så sliten. Skal reise hjem imorgen, etter en uke borte. Er ikke en eneste celle i hele kroppen min som vil hjem.

Ta meg sammen

Jeg prøver å ta meg sammen. Jeg er hos farmor, med lillebror og vi skal spille et spill nå. Mens jeg nå ligger på badegulvet å gråter. Alt er feil, og jeg gruer meg til å reise hjem. Hjem til skole, og hjem til resten av familien. Jeg er så sliten, og jeg orker ikke mer. Jeg prøver å tørke bort tårene og vasker meg i fjeset. Tar frem smilet og sitter med gråten i halsen.

Sint

Jeg er faktisk sint på deg. Ikke bare litt sint men veldig sint. Nei, jeg vil heller si at jeg er forbannet. Ja, du vil sikkert si at det er veldig sterkt ord å bruke om noen. Men jeg bryr mg ikke. For gjør det, jeg er helt utrolig forbannet på deg. Jeg er så dritt lei av at du alltid kjefter på meg. Enten når jeg ikke gjør noe eller når det jeg gjør ikke er godt nok. Jeg er så himla lei av du aldri ser min smerte og lar meg slippe når jeg sliter. Jeg har ikke alltid jævlig masse energi og lyst til å løpe rundt i jævla park. Ikke bli så sur når jeg ikke er like engasjert som deg. Jeg er mye sliten. Bli vandt til det. For jeg orker ikke det jævla maset ditt. Det blir bare en ekstra belastning og gjør meg mer sliten enn jeg allerede er og du gjør meg sint. Jeg er ikke like flink som deg til å ta ut aggresjonen min. Og da gjør det sinnet jeg har på deg bare inni meg, som gjør jeg blir mer lei meg og mer sliten. Så ikke gjør meg sint, bare slutt å ta ut aggresjonen din på meg. Det hjelper ikke deg heller. Det er du som må håndtere meg etterpå. Det hjelper ikke at du bare kommer til meg og får meg til å le en gang. Jeg har ikke glemt bare fordi jeg ler av den teite vitsen din.

Jeg gråter mye, og er ikke så sterk som jeg later som jeg er. Vil bare ikke vise deg hvor mye det faktisk går inn på meg. Jeg klarer som regel ikke å skrike ut og fortelle når du krysser grensen. Jeg er så lei av å gråte og føle meg mislykket når du konstant gir meg en følelse av å være en byrde. Bare være i veien og ikke være til nytte for noen.

Dagens

Gråt masse i natt

Jeg gråt så masse i natt. Jeg følte meg så ufattelig svak. Hele kroppen ristet og jeg skalv. Tårene bare rant nedover kinnet mitt. Jeg lå der alene i mørket mens resten av huset sover. Klokken passerer 2 og jeg gråter fortsatt og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Klokken passerer 3, og jeg prøver å sove igjen. Med klumpen i magen og følsen av å bli kvalt og den tomme følesen i kroppen. For jeg vet ikke hva som er galt, for idag hadde vært en grei dag. Det gjør vondt å puste. Gjør vondt å være meg, og det eneste jeg ønsker er å sove til all smerten er borte.

Jeg er så lei. Lei av all smerten og alle timene jeg bruker gråtene. Jeg har lyst til å gråte. Har så mye mer lyst til å bruke tiden min til noe annet, men klarer ikke. Gråten bare kommer seg smygene oppå meg, og suger ut all energi som finnes i kroppen min.

Alt er galt

Det gjør vondt. Alt gjør vondt. Tårene triller og jeg vet ikke hva som ikke er galt. Jeg har ikke noe energi og det eneste jeg vil er å sove. Jeg ligger i sengen med sterke magesmerter. Det føles som om noen stikker meg med en kniv og jeg vil bare forsvinne. Jeg orker ikke mer. Er så lei av smerten og vonde følelser. Jeg føler meg svak som gråter, for det er bare de svake som gråter. Det er bare de som ikke tåler mer og som knekker som gråter. Det skulle ikke være meg. Jeg skulle være sterk og hverdagen kjente jeg jo selv om den var vanskelig. Jeg skal ikke gråte. Du skal gjerne få gråte og jeg skal trøste deg. Men for meg så er jeg svak med en gang jeg gråter.

Gjør vondt å puste

Det gjør fysisk vondt i hele kroppen. Hodet dundrer, og jeg føler det skal eksplodere, ryggen verker og på brystet følelses det som om noen stikker med en kniv. Det gjør vondt overalt og jeg er så sliten. Føler jeg må hive etter pusten. Det gjør så vondt å puste og det kjennes ut som jeg blir kvalt. Det er ikke lenge til jeg besvimer, for jeg klarer ikke puste og får bare gammel luft inn. Jeg får bare gamle minner og følelser i fanget. Jeg har ikke noe energi og skal liksom gjøre så masse. Vet ikke hvor jeg skal ta energien fra. Drama i vennegjengen tar så masse undøvnedige krefter fra meg, og jeg er utslitt. Føler hele kroppen kommer til å kollapse. At kroppen skjelver og stresser konstant og tilslutt vil jeg bare knekke sammen. Jeg er redd. For meg selv, for mine egne tanker.

Mat

Mat er blitt et vansklig tema. Jeg har spiser av og til to ganger til dagen. Slipper heller ikke lørdagsgodt uten at mamma blir mistenksom. Spiser som regel bare en porsjon middag. Har ikke mer maglyst enn det og vil ikke legge mer på meg. Er så redd for å bli feit. Vil så gjerne ned i vekt. Mormor kommenterte jeg hadde blitt tynnere og at jeg var tynnere i fjeset.

Nyttårsaften

Godt nyttår! Håper du får en bra år! <3 det fortjener du

Dårlig samvittighet

Har så sykt dårlig samvittighet for alt jeg har spist idag. Jeg ser liksom bare fett på kroppen som det er for mye av. Den tykke magen, og de feite lårene. Har lyst å gråte. Hater alt fettet som er på kroppen. Jeg vet jeg egentlig er helt normal, men jeg klarer ikke se det. Jeg ser bare at magen bøyer seg når jeg sitter og lårene som blir dobbelt så store når jeg sitter.

Ikke bra dag idag

Jeg er så lei meg. Aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg bare gråter og gråter.

Dagens følelser

Stillheten i det mørke rommet

Jeg sitter alene i rommet. Vinduet igjen og har trukket ned gardinene, og skrudd av alt lyset. Jeg sitter der helt alene i mørket. Sitter med en intens smerte i kroppen, kjennes ut som om noen har stikker meg en kniv innvendig. Jeg gråter, og tårene triller. Jeg bare sitter der i en endeløs stillhet. Med en skygge hengdene over meg, og som gjør alt som tungt. Følelsen av at jeg har en sekk på ryggen som veier for mye. Som bare sakte men sikkert trekker meg ned.

Følelsen av at tiden står stille og at det vil være som dette for alltid. Redselen for at ting ikke vil bli bedre, og at jeg skal gjøre noe dumt. Jeg kjenner bare smerte, og tårene presser på igjen. Jeg prøver alt jeg kan å ikke å gråte. Ser ikke noe vits i noe, og alt er bare svart. Jeg er lost i en mørk tunnel, og den er så lang. Kanskje uendelig. Kommer meg ikke ut, og ingen ser ut til å bry seg.

Jeg beklager

Jeg beklager for at jeg ikke er spennende nok. Jeg beklager for at jeg ikke er pen nok. Beklager for at jeg ikke er den som roper høyest og den som danser mest. Beklager for at jeg lar deg fullføre setningen før jeg sier noe. Beklager for at jeg ikke dømmer deg når du gjør noe. Beklager for at jeg er så kjedelig. Beklager for at jeg lar deg være deg selv. Beklager for at jeg ler av mine egne vitser. Beklager for at jeg er der for deg uansett hva. Beklager for at jeg ikke er den som skriker høyest og dem som tar mest oppmerksomhet. Beklager for at jeg er meg.

Du fant noen bedre, og da var jeg ikke spennende nok. Greit det, men da er ikke jeg her når du komme tilbake..

Selvmordstanker..

Jeg tråkker over en gule streken. Ser utover, og kjenner lysten krype over meg. Tar meg selv i nakken for å tenke sånn. Ser ned på togskinnene og har lyst å hoppe når toget kommer. Er så lei av all smerten, er så lei av livet. Jeg står her, og stirrer ut i luften. Prøver å kjenne at jeg lever, men jeg bare puster. Det er ikke noe liv i meg, jeg er ikke levende. Kroppen min bare puster.

Jeg tar meg selv i nakken og tar noen skritt tilbake. Tårene triller nedover kinnet mitt, og jeg forter meg å fjerne dem så ingen rundt meg skal se dem. Jeg står der helt gråtkvalt, og det er likefør jeg detter sammen og bare gråter. Jeg kjemper for å holde meg sammen, og ikke gråte. Prøver å bare fokusere og ikke tenke. Toget kommer kjørende og jeg må lime bena fast i bakken for å ikke gjøre noe dumt.

Når jeg setter meg på toget, og sitter helt alene i rommet klarer jeg ikke mer. Tårene presser på, og jeg sitter der helt alene med alle tankene mine. Jeg ser inspektøren komme i det fjerne. Jeg tørker meg fort, og retter meg opp i ryggen, og kjemper for å ta meg sammen.

All alone

Jeg føler meg så alene. Alle venninnene er så opptatt hele tiden, og har aldri tid til å finne på noe. Føler meg så nedprioritert. Alle har liksom en annen bestevenninne som betyr mer, og som alltid vil bli valgt først. Er vanskelig å ikke være noen sin bestevenn. Alltid å være alles andre valg. Det er ikke alltid like kult. Du er den alle kommer til når de ikke har noen andre, og den som alle forteller probleme sine til. Men gir ingenting tilbake. Jeg er den som gir men aldri får. Jeg er den alle sier de er glad men ingen gidder å prioritere, og det sårer. Det er ikke kult å være den som alltid er hjemme hver lørdag og ser film helt alene for at hun ikke har noen å være med.

Håpet vgs skulle bli bedre og bli kjent med nye folk. Jeg prøver, og er så åpen som jeg klarer å bli men folkene jeg har blitt kjent med er jeg bare med på skolen. Er ikke med dem etter skolen. Jeg ser alle legge ut bilder og videoer av at dem er med venner. Jeg ser alle rundt meg være sosiale, og være venner. Og her sitter jeg med klumpen i magen og føler meg så ufattelig alene. Og tankene begynner å surre, og jeg klarer ikke stoppe det. Det bare kommer og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Følelsen av å være ubrukelig og stygg. At det ikke er rart at jeg er alene, og om hvor teit jeg er.

Ditchet

Det å innse at noen som betydde alt for deg ikke bryr seg om deg lenger er noe av det værste du kan gå igjennom. Man skjønner ingenting og sitter igjen med så mange spørsmål. Man tenker igjennom alt man kan ha gjort galt og hva som er feil med en. Det å gi slipp, gjør vondt. Man er så glad i h*n og det er sårt å se h*n ha det bra uten deg. Det setter spor, dypt inn i hjerterota..

Dere snakket sammen 24/7 og plutselig ble det en gang i uken og så aldri. Du viste at hvis du ikke sendte melding ble det aldri en samtale. Du stoppet å sende melding for å se om h*n sendte melding men du får aldri melding. Og du sitter der og føler deg miserable. Føler at seg så stygg og verdiløs.

Skulle ikke

Jeg skulle ikke gråte idag, det hadde jeg bestemt meg for før idag. Skulle være sterk og ikke la meg knekke. Men gjett hvem som endte opp på badegulvet å gråt? Jo meg.

Jeg lå der og følte meg så ufattelig svak. Lå der og følte meg så mislykket. Det enste målet jeg hadde satt meg var at jeg ikke skulle gråte. Jeg er så lei av å gråte og ligge i sengen og bare ligger der.

Idag

Jeg har ikke gjort noen ting idag. Jeg hadde huset helt for meg selv, så jeg sov helt til jeg våknet. Sov ikke sånn super godt i natt heller så var dellig å kunne sove lenge. Jeg har vært i sengen, sett på videoer på youtube, og bare sovet mer. Jeg brukte rundt 5 timer på å komme meg i dusjen, for jeg hadde så lite energi.

Jeg sitter nå i sofaen og skal snart spille noen runder kort med farmor. Jeg sitter med en klump i magen, føler meg så dårlig. Men vil ikke la meg knekke. I hele dag har stemmningen i meg vært dårlig, og jeg har prøvd å sove bort mine sorger og har følt meg så feit og stygg.

Nå er jeg så lei, av at jeg hele tiden er utslitt og går rundt med ekkel og stor i klump i magen heletiden.

Natt

Jeg ligger i senga. Klokken er 2 på natta. Burde egentlig sove, men jeg er ikke trøtt og vil ikke sove. Tankene begynner å vandre, og jeg klarer ikke stoppe det.

Begynner å tenke på hva livet er verdt, og hva som er vitsen i å leve. Tankene drar meg ned, og jeg føler jeg kveles. Jeg får ikke puste, og blir holdt igjen. Jeg er redd for morgendagen, redd for livet. For det er ikke for meg, og er lei av at alt bare er galt. Jeg er så sliten. Sliten av å være meg.

I natt

I natt lå jeg i sengen å gråt. Gråt for første gang på flere uker. Jeg følte meg så sliten, og ufattelig svak. Men tårene bare forsatte å renne, og rant nedover kinnet. Lå å stirret i veggen, og det siste jeg ville var å sove, det siste jeg ville var at det plutselig skulle være morgen.

Jeg lå der, og følte meg så utrolig alene. Klokket tikket halv 3, og jeg hadde ikke sovet noe. Jeg var utslitt, men ville ikke sove. Jeg var ikke klar for en ny dag ennå. En ny dag som går til å spise sen frokost, spise middag, og sove mer på dagen. Det er ikke et liv.

En time gikk, og jeg klarte ikke holde meg våken. Jeg var utslitt, og jeg sovna..

Hei, lenge siden sist

Utrolig lenge siden sist. Har savnet å skrive, men har vært deilig å prøve ikke tenke så masse. Har vært ute å reist. Trodde det skulle være utrolig deilig å komme meg vekk. Men har vært et ork. Mamma og pappa ville finne på masse og ville hele tiden farte rundt, og skapte dårlig stemning når jeg sa jeg ikke orket å være med. Jeg er utrolig sliten, og gruer meg masse til vgs. Jeg har også hatt sterk soleksem, vært matforgiftet(hadde en utrolig fæl flytur hjem syk) og hatt mye problemer med øyet mitt pga allergi. Jeg er så lei av å bli kjeftet på, om å hjelpe til mer. For alt jeg gjør er feil og for alt jeg ikke gjør. Mamma skal hele tiden påpeke alt jeg gjør feil, og jeg blir så sliten av det. Og pappa gjør det samme, og de klager hele tiden.

Stemmen hennes vokser, og blir sterkere hele tiden. Forteller meg hvor stygg og feit jeg er. Kommenter alt jeg gjør og skal alltid dra meg ned, og skal alltid være frekk. Forteller meg om hvor verdiløs og talentløs jeg er, og at jeg kommer til å mislykkes på vgs, og at jeg helt sikkert kommer til å bli mobbet der også. Stemmen i hodet blir bare høyere å høyere..

De siste dagene har gått til soving. Jeg ser filmer til langt på natt, og sover lenge. Har ikke energi til å finne på noe og ser ikke vitsen i å gå ut. Ser ikke gleden i frisk luft og se ansikt. Har bare lyst å fordufte, ser ikke noe glede. Jeg bare ligger her, og drukner i mine egne sorger.

Pause

Jeg må ha pause fra bloggen. Selv om det er nesten ingen som leser hva jeg skriver uansett. Tekstene mine har vært utrolig dårlige i det siste og motivasjonen min er på 0. Jeg klarer ikke formulere meg og får ikke til å skrive noe. Jeg sitter bare å stirrer i skjermen og blir oppgitt. Jeg får ikke ut noen ord, og blir bare masse vas. Jeg elsker å skrive men akuratt nå funker det ikke. Jeg klarer det ikke.

Les mer i arkivet » Mai 2016 » Mars 2016 » Februar 2016
hits