9 klasse var verst

Det var 9 klasse som stod for tur. Jeg var klar og syntes det var greit å komme tilbake til rutiner. Jeg trivdes ikke på skolen men var vandt til å henge alene. Bestevennina mi som gikk i en annen klassen fortalte at faren hadde fått kreft og jeg var sjokk. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre og hvordan være til hjelp. Jeg kjente han, og det påvirket meg også. Men jeg la alle følelsene mine til side og prøvde å gjemme dem bort. Jeg prøvde å være en så god venn som mulig og virkelig være der. Og det krevde mye og jeg ble sliten av det men det dreit jeg i og latet som at jeg ikke var det. Ca en måned etter dør han, og jeg kommer inn i en ny sjokk fase og blir egentlig skikkelig lei meg men jeg kan ikke være lei meg nå tenkte jeg så jeg la følelsene mine bort igjen. Samtidlig som jeg føler en trang til å være der for henne og en trang til å hjelpe til. Jeg sender melding om hvordan det går jevnlig og drar henne med ut på ting, samtidlig som jeg prøver å gi henne ro.

Etter jul blir skole hverdagen min mye verre. Jeg følte meg mobbet i klassen. Guttene vil ikke ta på ting jeg har tatt på, og slenger med leppa til meg hele tiden. Jeg ble liksom sett på som ekkel og som et lett offer. Det var ingen som sa noe og det var ingen som brydde seg men alle så det. Jentene i klassen der snakket igjennom meg, og jeg følte meg usynlig. De snakket om hva de skulle og hva de hadde gjort sammen. Det var akuratt som om jeg ikke var der.

Noe jeg ikke innser før skoleåret er ferdig og jeg har holdt følelsene borte i all for lang tid. Det blir sommerferie og jeg knekker sammen for første gang. Da får jeg plutselig tid til å tenke og får plutselig litt fred. Jeg forteller det til pappa og sier jeg ikke vil gå i den klasse n lenger, og spør om jeg kan bytte klasse til den der "vennene" mine går i. Noe som jeg får, men der braker bare helvette løs igjen, og det samme skjer på nytt. Men bare det med jentene, men denne gangen er det faktisk de jeg så på som "venner" som gjør det og det sårer så masse. Og jeg føler jeg fortjener det.

4 kommentarer

Madeleine

03.04.2015 kl.01:11

huff da :/ så utrolig dårlig gjort av de å da! Håper du kommer deg videre fra det, du er verdt så mye mer enn hva de er når de holder på sånn.

psykisksykjente

03.04.2015 kl.01:18

Madeleine: takk for det!

Kristian

03.04.2015 kl.10:08

Huff da :/ det er trist å høre.. Du er verdt mer enn det de andre behandler deg som!! Vær sterk å kom deg videre! :)

psykisksykjente

03.04.2015 kl.13:32

Kristian: takk for det!

Skriv en ny kommentar

psykisksykjente

psykisksykjente

15, Stavanger

Kategorier

Arkiv

hits